Professoren i faget, en middelaldri kvinne rundt tidlig 40-årene, kom en dag til meg og sa at hun hadde merket seg en kraftig nedgang i innleveringene i forhold til hva jeg hadde levert tidligere. Jeg unnskyldet meg og forklarte det som det var. Hun nikket forstående på hodet og fortalte meg at det fantes en studiegruppe for sånne som meg som ble hengende etter som møttes kl 6 på kvelden på universitetet på onsdager for å prøve å fange opp igjen ting. Hun var selv der for å prøve å hjelpe alle så godt hun kunne. Jeg takket for tilbudet og tenkte jeg ikke hadde noe å tape.
Da dagen endelig kom og klokken sneglet seg sakte frem til kveldstid, sabbet jeg avgårde uvillig til en gruppeundervisning i et fag jeg syntes var drepen kjedelig. Jeg tok i døren og åpnet. Det var ingen der. Helt tomt. Jeg så på klokken. Den var 5 på 6. Jeg satte meg ned bakerst og slang beina på bordet og tittet ut av vinduet mens jeg ventet. Kl ti over kom det 2 elever sammen med læreren.
Undervisningen var enda værre enn forelesningene. Og det syntes nok de to andre elevene og. Den ene sovnet og den andre tegnet i blokka si. Jeg prøvde å gjøre det jeg skulle, men det var ikke så lett. Og læreren var ikke spesielt flink til å undervise. Styrken hennes lå nok i forelesninger. Jeg misstenkte henne for å bare holde på med disse undervisningene for å tjene lettjente penger. Det kunne egentlig være akkurat det samme. Det var kjedelig og det var sent. Jeg ble trøttere og trøttere og til slutt sovnet jeg over papirene mine.
Det føltes ikke som at jeg hadd... Les hele novellen
