Vi stoppet på første mulighet langs veien og åpnet panseret og fant ingen grunn til ulyder fra motoren. Kona mi hadde funnet seg en stubbe litt oppe i kanten som hun hadde satt seg på og jeg gikk opp til henne og vi satt og undret på hva vi skulle gjøre. Plutselig stoppet det en brannbil og ut kom en brannmann som var litt yngre enn oss, kanskje ca. 30 år, Jeg gikk ned til han og han undret på om vi trengte litt hjelp. Jeg la merke til at han var ganske veltrent som di fleste brannmenn er og fortalte som sant var at bilen hadde kommet med rare lyder. Han kikket ned i motoren, tuklet litt nedi der og reiste seg opp igjen, jeg la merke til at han kikket ofte over på min kone, og jeg smilte for meg selv. Må jo innrømme at det er deilig å kjenne at andre synes min kone er flott å se på. Jeg la merke til at det satt en til i brannbilen men tenkte ikke noe særlig mer på det.
Brannmannen ba meg prøve å starte bilen igjen og da startet den og motoren hørtes helt normal ut. Han forslo at di kunne kjøre bak oss hjem slik at di kunne hjelpe oss hvis det ble mer problemer. Vi takket selvfølgelig ja til tilbudet og startet turen hjemover.
Mens vi kjørte hjemover kunne jeg ikke holde øyne... Les hele novellen
