Den gangen i åttende føltes det helt naturlig for meg å ta kontakt med Thea. Vise henne at noen faktisk bryr seg. Vise at hun ikke trenger å sitte alene i kantina hver dag. At hun ikke trengte å hele tiden møte blikk som bare passerte henne i gangen. Jeg hadde riktignok ”min” lille gjeng på tre likesinnede, men oppmerksom som jeg er hadde jeg altså lagt merke til denne jenta. Hun var rolig, sa lite, bare snill og god. Også gjorde hun noen veldig sjarmerende krumspring med øynene hver gang hun ble litt ivrig i en samtale.
Jeg husker enda gleden og overraskelsen i øynene hennes den dagen jeg satte meg ned overfor henne i kantina og presenterte meg. Vi begynte i tiden etter dette å møtes ganske ofte, og vi snakket snart om absolutt alt. Jeg var ikke klar over at jeg hadde denne egenskapen da, men jeg har gjennom årene fått en virkelig høy stjerne blant vennene mine når det kommer til tillitt. De forteller meg alt. Også ting jeg kanskje ikke egentlig vil vite. Men jeg har aldri hatt problemer med å akseptere at de gjør det, siden jeg ser at de ofte virkelig trenger noen å snakke med. Thea var den første jeg fikk et sånt forhold til. Det føles så godt. Det å ha noen som stoler på deg helt til bunns. Noen som villig kryper opp i armkroken din, og vet at de bare kan sitte der så lenge de vil.
Sommerferien ’96 var vi seksten år, og ferdige med ungdomsskolen. Vi var mye sammen disse ukene. Fant stadig på ting, og reiste gjerne på små turer sammen. En sen kveld tok vi bussen ut på Bygdøy for å gå en tur i måneskinnet. Det er veldig fine turveier der ute, og på kvelden ... Les hele novellen
