Vi lå på sofaen tett omslynget. Og lignet vel mest et elskende par sett utenfra. Han slapp taket og så på meg med de klare blå øynene sine. Jeg så på han og smilte. Men en tåre snek seg ut fra øyenkroken min og fort tørket jeg den bort med handbaken . "Jeg vil savne deg", sa jeg stille. "Jeg vil alltid elske deg Julia", svarte han grøtet. .... . Kysset vårt ble langt.
Noen timer senere satt jeg på flyet hjem. Det ville bli fint å se vennene mine igjen. Men i likhet med Dante hadde også jeg en kjæreste som ventet på meg der hjemme. Hverdagen innhentet meg, og snart var jeg tilbake i mine vante omgivelser. Det var travle dager i klesforretningen hvor jeg jobbet. Men jeg glemte aldri Dante. Min store kjærlighet denne høsten. Flere ganger om dagen tenkte jeg på han. Og en hjertesorg som knapt kan beskrives brant innvendig. Jeg hadde aldri savnet noen som jeg nå savnet Dante.Og jeg følte jeg heller aldri hadde vært så forelsket og betatt.. Og heller ikke hadde noen mann elsket meg som han...
Vi møttes første gang nede på stranden. Hele 14 dager skulle jeg være på sommerhytta alene her oppe i nord. Flyet hadde landet sent på ettermiddagen, så jeg hadde bare rukket og fått kastet inn bagasjen i hytta. Raskt kledde jeg meg om og tok turen ned til vannkanten.. Sjøen hadde alltid tiltrukket meg. Og denne ettermidddagen var det litt vind i luften og bølgene smalt mot skjærene og sprutet høyt.
"Så store og mektige som disse bølgene var" - tenkte jeg - "men allikevel like skjøre som porselensglass". Jeg vippet av meg skoene og våget meg uti vannet med tærne..Vannet var litt kaldt. Det var blitt høst.
På veien tilbake til hytta fikk jeg øye på han. En mann satt på en stol og malte på et lerret. Han vinket da han fikk øye på meg... Les hele novellen
