Eirik bannet og tørket salte svettedråper vekk fra øynene med den hårete håndbaken. Det surklet av fuktighet i slagstøvlene hver gang han trykket på gasspedalen. Pickupen stønnet og bar seg, skled hit og dit bortover den leirete veien som ikke var stort mer enn to våte hjulspor, og temperaturmåleren fortalte at motoren var farlig nær kokepunktet. Et lyn flerret lufta. Tjukke cumulusskyer hadde listet seg ned mellom fjellene og kastet seg nå drønnende over Eirik, bilen og den stakkars veien.
Han bannet igjen, satte viskeren i gang og bøyde seg fram for å se bedre. Enda godt han bare hadde noen kilometer igjen til setra der han bodde sommeren igjennom. Som ei anna budeie, tenkte han. Holdt øye med saua, geitene som stort sett klarte seg sjøl. Det blei plenty av tid til jakt og fiske, til villmannsliv. En fikk leve av seg den løsta mens en var ung og hadde kropp tel det, tenkte Eirik.
Fru Kjær, derimot, var alt annet enn en villmann. For det første var hun kvinne, ingen tvil om det. Dernest var hun høyst sivilisert. Ingen tvil om det, heller.
I sin sølvglinsende, store Mercedes raste hun over vidda i et respektabelt tempo. Hun var på vei til Glitrenuten høyfjellshotell hvor hun hadde planlagt å tilbringe en rolig, avstressende weekend lengst mulig vekk fra den lille moteforretningen hun drev med stor suksess. Ingen visste hvor hun skulle. Fullstendig avkopling, maksimal kontrast til stresset og maset i byen var hva hun ventet seg disse dagene.
Opprømtheten hun hadde følt på turen hit opp begynte likevel å blekne noe. Det tyknet til, og hun kunne ikke fordra å kjøre i regnvær. Nå og da gløttet hun ned på kartet som lå oppslått i det ledige forsetet. Var ikke helt sikker på veien heller. Men om hun nå fulgte den rødmerkete veien til ... Les hele novellen
