Drømmen var å få kunne svømme i vannet sammen med en av dem. Kameratene mine lo av meg da jeg fortalte om drømmene. Jeg forstod dem. Havfruer fantes jo som sagt ikke. Men fantasien hadde jeg.
Det som forundret meg var alle legendene om dem. I Europa er de velkjente fra folkeviser og fra historier helt tilbake fra middelalderen. Men lignende vesener hadde blitt beskrevet i adskillig eldre verk, slik som sirenene i Odyséen, og til og med i de norrøne sagaene. Olav den Hellige drepte en såkalt margyger, dels havfrue – dels et kvinnelig sjøtroll, som angrep ham på et av hans vikingtokt. I og for seg var det ikke noe underlig over dette, sagnfigurer av forskjellige slag hadde bredt seg over hele verden før, det være seg vampyrer, troll, nisser eller dverger, jordiske eller utenomjordiske vesener.
Det som var det underlige var at også polyneserne, et folkeslag midt i Stillehavet, på noen små øyer langt fra all sivilisasjon, hadde legender om det de kalte ”kvinnefisken,” lenge før de kom i kontakt med verden omkring dem. Og om ikke det var nok, så fantes det mange sjøfolk som under ed påstod at de hadde sett havfruer. Allikevel, noen tro på at det virkelig fantes havfruer hadde jeg ikke. De var kun i mine fantasier.
- - -
Det var i juni jeg reiste til Los Angeles. I en måned skulle jeg bo hos en tidligere studiekamerat, Matthew, fra Malibu utenfor millionbyen. De første dagene gjenoppfrisket vi gode minner fra college-tiden, besøkte de samme utestedene hvor mye hadde forandret seg i løpet av de få årene som hadde gått. Vi dro til Santa Monica Beach, hvor vi badet, surfet, og kikket på damene, akkurat som i gamle dager.
Det var først e... Les hele novellen
