Forestiller meg oss to. Jeg har endelig klart å dra deg med meg på en av mine turer. Du går litt saktere enn meg, og rister på hodet over barnsligheten min. Jeg tar tak i hånden din med et ertende smil.
- Hva har man bil for? Du ser olmt på meg, og jeg bare ler. Du er så herlig når du er slik som dette. Uforutsigbar.
Får overtalt deg med opp langs en fjellsti. Merker at du liker deg bedre, og begynner å synge. Endelig blir du munter. Jeg kan jo ikke vite om det lille vannet som ligger her ved stien, med iskaldt fjellvann. Ikke kan jeg lese tankene dine heller når du løper mot meg. Jeg ser glimtet i øynene dine, og føler faren.
Likevel er jeg for treig, og i det jeg ser det glitrende vannet, kjenner jeg armene dine rundt meg, som heiser meg opp. Sprellende nærmer vi oss overflaten, som blunker kaldt imot oss. - Du våger ikke... eneste jeg får i svar er gliser ditt, før jeg tar en lite elegant bue i luften, og lander, men alle klærne, i et plask. Kulden sluker meg, hele kroppen krøker seg sammen. Jeg skal drepe deg er eneste tanken der jeg gispende kommer opp. Singleten kleber seg til brystene mine, og brystvortene er lett å se gjennom. Harde knopper som lyser rosa. Klarer å dra meg opp av vannet, og ser hvor blikket ditt hviler...
Hakker tenner. - Din jævla drittsekk, nå er jeg iskald. Du svarer smilende at du skal varme meg opp igjen, før du griper tak i meg igjen. Kysser meg hardt og sultent, kjenner hendene dine, der de sliter i den pinetrange buksen som nå klamrer seg fast til rumpe og lår. Du river den av, merker ikke protestene mine. - Fryser du vennen? Munnen din beveger seg fra munnen ned langs kjevebeinet, mot den følsomme øreflippen. Jeg protester framdeles, men er mer for syns skyld. kjenner kald luft kjærtegne kroppen min når singleten går samme vei som buksen. Ligger der bare med truse. Munnen din jobbe... Les hele novellen
