Da vil du nok få ikke bestått” svarte han. Og Trine svarte med å felle et par tårer. ”Men du skjønner, jeg må ha bestått. Jeg kan ikke ta dette faget om igjen, jeg har ikke mulighet”. Professoren begynte å granske henne. Så opp og ned, og frem og tilbake. Så dukket det opp et særdeles ufordragelig smil om munnen hans. ”Vi kan nok kanskje få kommet frem til en ordning som vil passe oss begge, vennen” sa han lurt. ”Ja vel” svarte hun nokså usikkert. Hun skottet bort på han, og kjente en vond klump vokse inne i seg. Hun skjønte hva han siktet til.
Dette var å gå for langt, selv for henne. Trine takket høflig nei, men professoren så ikke ut til å bry seg om det. Han gikk bortover mot henne, og strøk henne på kinnet. ”Du vil nok angre på denne avvisningen” hvisket han forsiktig inn i øret hennes. Trine så stygt på han og gjorde en bevegelse i retning mot døren. ”Det skulle du i hvert fall ikke ha gjort” sa professoren og strammet om grepet han hadde fått i det hun prøvde å rømme. Hun så på han, og ba han pent om å slippe. ”Dette vil du angre på, jeg skal få deg fengslet ditt perverse svin!” Professoren bare smilte. Så dro han henne mot kateteret, hun hylte. Han ba henne om å holde kjeft, men hun sluttet ikke. ”Det nytter ikke uansett kjære, dette rommet er lydtett og de fleste har tatt helg” sa han rolig. ”Her er det bare du og jeg”. Tårene strømmet nedover ansiktet til Trine, og det så ut som professoren nøt... Les hele novellen
