Hun hadde ridd hver helg i fem år, siden hun var elleve. Hadde vært typisk hestejente med Wendy-plakater og drømmehester på veggene. Nå merket hun at hun kanskje hadde begynt og vokse fra besettelsen sin.
Idet hun red inn på tunet ved rideskolen, kastet hun et blikk mot innhegningen hvor ridelæreren, Tord, drev og lærte noen småjenter hvordan de skulle få hesten over i trav. Hun smilte mot ham, han smilte kort og gav henne et nikk tilbake.
At han aldri kunne vise henne litt mer oppmerksomhet... Han var eieren av stallen. En høy og muskuløs mann på noen og tredve, mørk og mystisk, og med tidenes mest blendende smil. Ikke det at hun hadde sett for mye til det akkurat.
Småirritert stelte hun Onyx. Børstet den store kroppen med korte, sinte tak. Nå var det slutt med hest for hennes del. Hovedgrunnen til at hun hadde vært her hvertfall det siste året, var jo Tord. Men hun hadde ikke hatt så mye å gjøre med ham siden hun lærte å ri på egenhånd. Han var mest opptatt av de yngre, mer uerfarne jentene, og alle Sandras forsøk på få kontakt hadde falt på steingrunn. Hun kjente et stikk av sjalusi, og følte seg umiddelbart ganske teit. Det var jo ikke som om han hadde noe interesse i småjentene akkurat.
Hun puslet litt rundt i stallen. Drøyde tiden for å få ham for seg selv rett før de dro for dagen. Hun grudde seg til å fortelle at hun sluttet. Grudde seg for å si ha det til ham, mens han satte de dype brune øynene alvorlig i henne. Hun svelget for å bli kvitt den smertende klumpen i halsen.
Hun gikk inn i garderoben og smilte til småjentene som hadde en intens samtale om å endelig beherske trav, travsprang og gudene vet hva. Hun himlet med øynene forran speilet, rettet litt på den lyse singletten, og tørket et p... Les hele novellen
