Jeg er fortsatt groggy og nærmest i halvsøvne da jeg kommer inn i det varme, fuktige vaskerommet. Faen at de alltid glemmer å åpne luken, det er jo som en bakerovn. Svetten siler. Jeg kaster inn skittentøy og begynner å fomle med myntene. Da kommer hun inn. Therese, fra samme oppgang. Ganske nyankommen i bygården. Vi var bare på nikk før vi ble bedre kjent under dugnaden. Hun er møbeldesigner og har flyttet inn hos den litt kjedelige datakonsulenten i 2. etg. Sånn mellom linjene fikk jeg forståelse av at hun bodde der av bekvemmelighetshensyn. Hun hadde da også fortjent en type med litt mer karisma.
Hun er et syn. Fortsatt litt morgenhoven under øynene, rufsete på håret, men med en lett, tynn og kort-kort sommerkjole. Trolig bare tredd på i farta, sikkert like dårlig tid som meg. “Hei!” sier hun. Jeg mumler noe om “i samme ærend... - utrolig varmt”. Hun ler til svar. “Nå må du lukke øynene”, sier hun. Det er med et så høyt tonefall at det er tydelig at hun mener det stikk motsatte. “Nå må du kikke ekstra godt etter”, kunne hun likegodt sagt. Med en kjapp bevegelse tar hun av seg trusen, den skal jo også v... Les hele novellen
