Hun elsket ham, det satt langt inne, men det var sant. Hun trodde nok han følte det samme for henne, hun hadde sett det i blikket hans når han så på henne i smug om kveldene... Det var en lengsel der, den samme som hun følte i de stille stundene i mørket. Men følelsene ble i dypet, og de hadde glidd langt fra hverandre. Følelsen av at alt var begynnelsen på slutten gav henne følelsen av at hun visnet bort. Men at slutten ville komme om ikke noe skjedde, det var hun overbevist over. Hadde det bare vært et svar på alle spørsmål hun bar på, et svar som ville komme for henne i mørket..... De kom aldri.
Hun hørte toget i det fjerne, det var ettermiddagsekspressen. Han ville komme hjem snart. Tårene trillet nedover kinnet når hun tenkte på ham, mannen hun elsket over alt annet, livet hennes. Hvorfor hun ikke fikk seg til å si det til ham, hun lurte ofte på det. Overtiden hans, de sene kveldene, det likegyldige uttrykket han hadde når han så i hennes retning.... Gnistene mellom dem var ikke der lenger.
Sofaputen ramlet på gulvet da hun raskt reiste seg. Han var nok sulten når han kom hjem. Når hun kjente etter, ble hun klar over at hun selv ikke hadde spist på mange timer. Øynene ble til små gliper da hun kom ut på kjøkkenet. Etter mørket i stuen, var lyset fra taklampen som å få solen rett i ansiktet en sommerdag. Hun blunket hardt noen ganger for å venne øynene til ... Les hele novellen
