Jeg har funnet henne. Nå venter jeg. Hun våknet langsomt. Til å begynne med var hun ikke sikker på hva det var som hadde vekket henne – det var fremdeles mørkt ute. Det lå der som en tone i luften rundt henne. En forandring i temperaturen, eller var det en lukt? Hun rørte seg urolig. Søvnen ville ikke slippe helt taket, og hun reiste seg opp i sengen mens hun så seg rundt. Hadde hun drømt? Hun syntes så tydelig at hun hadde merket noe. Kanskje drømte hun fremdeles. Hun sukket og så på klokken ved siden av sengen. De digitale tallene blinket iltert. Så … Da hadde det vært strømbrudd igjen. Det hadde skjedd så ofte i det siste. Hun la seg på kvelden og følte seg sliten og irritabel, som om det var noe hun skulle gjort. Noe hun hadde glemt. Hun sovnet som regel ganske fort, men i det siste hadde hun stadig våknet midt på natten. Og stadig vekk blinket tallene på klokken.
Menneskers drømmer. Deres kontakt til hans verden. Der Han kan nå henne, snakke med henne – være med henne. Ennå husker hun ikke det hennes sinn ikke er i stand til å erkjenne; hennes møter med Ham. Han som hun skal komme til å dele evigheten med.
Han likte den tanken. Tanken på hennes usikkerhet, følelsen av at noe skjer – noe utenfor hennes kontroll; noe som er henne mer enn noe som skjer. Det vokser i henne nå, fordi Han vil det. Begjæret; den kraften mellom dem, som er deres skjebne styrkes langsomt i takt med hennes oppvåkning.
I begynnelsen var hun lite tilgjengelig. Hennes sinn var forgiftet med tanker om synd og fortapelse, med gudsfrykt og ideer om godt og ondt. Han kjente et drag av vemmelse ved tanken på den tro som religionene vasket sine tilhøriges sinn med. Forblindet de fra sannheten om seg selv. Han følte harmen vo... Les hele novellen
