”Hvordan jeg fikk meget til artium, ja”, sa dommer Furøy og kikket på meg over brillene. ”Det er en historie som - jeg fristes til å si bokstavelig talt - sier 6”.
Vi satt i det store arbeidsværelset hans, en høstkveld for et par-tre år siden. Regnet slo mot rutene, det gamle gulvur tikket i bakgrunnen, og vi hadde gjort hva vi kunne for å avslutte et utsøkt måltid på en anstendig måte verdig vår oppdragelse; vi hadde tent våre sigarer.
”Som De vet,” vedble han, ”var botanikk på den tiden fremdeles en meget fremtredende del av latinskolens obligatoriske pensum. Og jeg kan forsikre Dem, jeg kunne mine kongerekker på fingrene, jeg kunne forskjellen på monebemini og monebimur baklengs og diagonalt, men i botanikken var mine evner tilnærmet lik null.
Skjebnen ville da naturligvis, at jeg skulle bli trukket nettopp i botanikk til muntlig eksamen...
Jeg leste som gjaldt det livet - og det gjorde det også, strøk jeg nå, kunne jeg si farvel til alle planer om universitetsstudier.
Den skjebnesvangre dagen kom, mitt navn ble omsider ropt opp, og - skjelvende i knærne som Anne Pedersdotter foran sine dommere - gikk jeg inn til sensor.
Jeg ble i høyeste grad forbauset. Jeg hadde ventet å se min gamle og, om ikke akkurat kjære, så i alle fall velkjente lektor Søfren-Hansen - en bitteliten fyr med lorgnett. Men i stedet fikk jeg øye på to kvinner - to virkelig søte eksemplarer av arten, om jeg så må si. Den ene kjente jeg så vidt fra før, det var frøken Schjeldrup, som var botanikklærer for en av de lavere klassene. Den andre kvinnen kjente jeg ikke, ikke da.
Det viste seg imidlertid at hun var den fra Oslo innkalte upartiske sensor, som skulle overvåke at alt gikk riktig for seg. Frøken Schjeldrup, hvis fornavn så vidt jeg husker var Maria, skulle bare stå for utspørringen.
Dette var i juni - i parentes bemerket samme dag som industriminister Holler ble møtt med mistillit i Stortinget - og en svært varm dag. Og dette bar de to ”sens... Les hele novellen
