Selv om det var mørkt, og gatebelysningen var dårlig. Linda var ikke spesielt kjennt i denne delen av byen. Likevel var Linda fast bestemt på at hun ville greie å gå hjem. Ekkoet fra hælene hennes gikk i takt med det nervøse hjertet hennes. Frøs gjorde Linda også. Nupper nedover armer og bein. Linda tenkte det ville bli en frostnatt og angret på sitt valg av høye hæler og miniskjørt.
Bedre ble det ikke da regn og sludd fall fra himmelen og gjorde det gyldne blonde håret hennes vått. Da Linda fikk øye på noen billykter som kom hennes vei bestemte Linda seg med en gang... hun ville haike. Hun orket ikke tanken på å fryse lenger. En varm bil overvant hennes ellers prinsipp om å sitte på med mennesker hun ikke kjenner.
Linda holdt tommelen modig opp og så forhåpningsfullt på bilden som kjørte mot henne. Det var en van. Den stanset rett etter at den hadde passert henne. Rutene var mørke. Hun kunne ikke se inn i den. Den hadde litt rust og var langt fra ny. Linda håpet bare på et smil og en varme i setet.
Døren ble åpnet innen i fra. Linda tittet forsiktig inn. En mann i tretti årene satt der innenfor og kikket tilbake. Linda kjente hun hadde en klump i mangen. Men den klumpen svelget hun da de kalde knærne hennes møttes. Det var ingen varme i de tynne strømpene hennes. "Hvor skal du?" spurte Linda. "Til sentrum" svarte mannen kort. Varmen slo mot Linda, hun dro sine kalde bein inn i bilen. HUn lukket døren og mannen kjørte av sted.
Linda samlet knærne sine, trakk litt i jakka og gjorde seg så prestekone aktig som mulig. Mannen så ikke på henne en gang. Han bare kjørte. Etter en stund merket Linda at mannen kjørte fort. Veldig fort. Og det så heller ikke ut til at han kjørte mot sentrum. Nei det var heller ut mot marka han var på vei... Les hele novellen
