Det var det han sa, men stemma tilhørte så avgjort ikke julenissen. Nissedrakta var på plass, men den hang merkelig rart på den tynne, høye fyren som stod på trappa og umulig kunne være helt edru.
Jula blir ikke helt den samme når man skal ha blitt voksen, når man sitter på det gamle gutterommet hos foreldra sine og pugger til konte-eksamen, når man veit at alt avhenger av den ene eksamenen som man allerede har strøket på to ganger.
Det er siste sjanse. Trusselen om aldri å komme inn på embetsstudiet og å måtte leve uten studielån hang over meg som en genetisk disposisjon for schizofreni.
Jula var kommet og var i ferd med å løpe fra meg. Det var blitt tredje juledag. Resten av familien var på julefest hos onkel Rudolf og tante Marthe. Jeg var langt inne i hjernens geografi og nervesystemets ulike funksjoner da det helt uventa ringte på døra.
Utafor stod en slags julenisseetterligning med løsskjegget, som dekka halve ansiktet, på skjeive og ei uidentifiserbar flaske stikkende opp av den ene lomma på nissedrakta.
- Er det noen snille gutter her, spurte han.
Det var noe kjent med stemma, men jeg kunne ikke plassere ham. Ville et vilt fremmed menneske dukka opp på denne måten? Sannsynligvis ikke. Så jeg ba ham komme inn.
Han nærmest snubla forbi meg, trampa i nissestøvlene gjennom gangen og inn i stua, hvor han slo seg ned i sofaen og plasserte beina på bordet. At jeg ikke kunne komme på hvam han var! Det var merkelig, for bygda var ikke så stor, og jeg hadde strengt tatt ikke så mange venner der.
- Så hyggelig at du var hjemme! Når jeg først kom hele denne veien, så ville det vært trist om du var ute.
Han var altså ikke herfra, med mindre han hadde en ironisk tone jeg ikke oppfatta. Hvem kunne han være? Og hvis han faktisk hadde reist langt; hvordan hadde han reist, såpass full som han var? Det hele var et mysterium. Jeg satte meg i lenestolen på den andre sida av salongbordet og pressa ut intetsigende fras... Les hele novellen
