Et blikk på LCD-skjermen fortalte at neste pasient var ny, Inger Lise Bloch, født 1957. Timeavtale kvart over fire; Carsten gikk ut i venterommet. Dér satt en liten søt dame i en sort høstdrakt; Dressjakke, sort bluse, sort skjørt, sorte støvletter. Rødt silkeskjerf i halsen som matchet en rød munn. Den smilte forsiktig mot ham. Han så smilet og tenkte at hun ville bli hans vakreste pasient på lenge. Virkelig femti år gammel? Så ikke slik ut. Jo, håret, sølvgrått og kortklippet, men resten måtte være ”pent brukt”. Lite rynker. ”Carsten”, sa han og rakte hånden fram, ”velkommen. Alltid hyggelig med nye pasienter”.
Hun kom på plass i stolen, den gled i posisjon nedover og bakover med en summelyd. Carsten ordnet plasthanskene og festet munnbindet, justerte lyset og sa ”gap opp” så hyggelig han kunne. Den røde munnen sluttet å smile. Rullet stolen nærmere, og lente seg over henne, flyttet lampen litt til. Plutselig begynte hun å skjelve helt vanvittig, og øynene ble fulle av tårer. Carsten løftet munnbindet, smilte beroligende og brukte onkelstemmen; ”Men snille deg, dette skal da gå veldig bra, ikke vær redd. Jeg er både flink og forsiktig. Klyp meg i armen hvis noe gjør vondt”.
Nytt forsøk med et ”gap opp igjen, da”. Dér kom skjelvene som... Les hele novellen
