Det er mørkt i rommet. Jeg hører den jevne pusten din ved siden av meg og kan så vidt ane konturen av hodet ditt bare noen centimeter fra meg. Jeg har lyst til å krype varsomt inntil deg, ligge tett sammen, akkurat som når vi sovner om kvelden. Men klokka er bare så vidt passert seks denne fredags morgenen, og du skal få sove uforstyrret litt til.
I det jeg kryper lydløst ut av sengen, nupper huden seg mot den uventet kjølige luften. Jeg konstaterer at nå er sommeren over en kjølig høstnatt har brått fjernet den lune varmen jeg er så glad for å stå opp til.
På badet er det varmt. Jeg bruker ikke mer enn ti minutter på et raskt stell mer grundig blir det senere, når jeg er alene i huset. Men jeg vil at du skal møte en noenlunde ordentlig slavinne når du står opp.
Naken og hutrende går jeg opp i stua, skruer på en lampett, setter på panelovnen og noterer i bakhodet at jeg må bestille et favn ved snarest.
Setter på panelovnen på kjøkkenet også, for å være sikker på at det er ordentlig temperatur når du og ungene kommer tuslende om en stund.
Jeg elsker disse stille morgenstundene. Mens kaffen trakter seg ferdig sitter jeg ved kjøkkenbordet, tenner et par stearinlys som eneste lyskilde i rommet, P4 står på lavt volum på radioen.
Denne morgenen lar jeg vær å skrue på radioen. Jeg nyter den fullstendige stillheten mens jeg lar de gode tankene fylle meg. Jeg er mer tilfreds enn jeg noensinne hadde trodd var mulig. Etter at du kom inn i livet mitt, har brikkene liksom falt på plass. Rastløsheten min er borte, jeg er mer til stede, ikke bare fysisk, men også mentalt. Jeg har funnet ro, nyter å kunne prioritere deg og ungene som er det absolutt viktigste i livet mitt. Mulig noen vil mene det høres gammeldags ut at jeg er hjemmeværende og steller for mann... Les hele novellen
