Jeg får øye på en bil som står i veikanten, på et sted det ikke er naturlig at fremmede biler står. Jeg slakker på farten, og når jeg kjører forbi ser jeg det sitter ei dame i bilen. Etter at jeg har passert, ser jeg i speilet at hun åpner døra og vinker til meg. Jeg stopper, og rygger tilbake. - Hei, vet du om det er noen som har greie på bil i nærheten, spør hun. Ladelampa mi har lyst ei stund, og så stoppet bilen plutselig. - Åpne panseret ditt, så får vi se. Det var ikke noen åpenbar feil å se, og jeg hadde ikke noe verktøy med. Jeg foreslo derfor å slepe henne hjem til meg, der jeg har et brukbart verksted i min store garasje.
Dama presenterte seg som Elin, og bodde på en øy en god times biltur herifra. Hun var på vei hjem fra Østlandet, og hadde kjørt siden kl. 13 i dag. Hun var enke, og fortalte at hun hadde voksne barn. Hun var nok noen få år eldre enn mine 40, men man spør jo ikke en kvinne om hennes alder. Bilen hennes er en sliten Toyota, og av omtrent samme type som min. Jeg har også en delebil stående. Det tok meg ikke lang tid å konstantere at dynamoen var defekt. Det var bare å innse at hun ikke hadde mulighet til å rekke siste ferga i kveld, og jeg tilbød henne å overnatte. Bilen kunne jeg fikse i morgen tidlig. - Kan jeg det da? Så snill du er, smilte hun. - Jeg er bare glad for selskap. Jeg bor alene her, og de fleste kveldene er det bare jeg og TVn. Tiden disponerer jeg også som jeg selv vil. - Da takker jeg ja, sier Elin. Kan jeg låne telefonen din, og gi beskjed til min sønn slik at han ikke blir urolig for meg? Jeg gikk på kjøkkenet og laget kveldsmat til oss mens hun snakket med sønnen. Jeg lyttet litt mens hun snakket, og ble ganske fascinert av stemmen hennes. Hun snakket fort, med en dyp særegen røst. Fortalte sønnen om turen, problemene med bilen og at hun var tatt godt vare på av en flott kar som ville reparere den ... Les hele novellen
