En dag sa han til meg at han syntes det var trist i Trondheim, for ham kjente ingen. Han ble liksom bare sittende i sin leilighet og se på tv. Jeg var vel enig i at det kanskje ikke var så lett når men var ny i en by sånn. Vi pratet litt omkring dette i lunsjpausen, og det endte med at han spurte om ikke jeg ville komme en tur til ham. ”Så kan vi se tv sammen i hvertfall” sa han. Jeg syntes litt synd på ham, og hadde ikke så mye å finne på selv heller så jeg sa ja. Da jeg kom var meget blid og i godt humør. Han viste meg den nye leiligheten sin, den var kjempefin og sikkert dyr.
Mens jeg sto ved vinduet å så på utsikten mot byen og havna, tok Anthony helt uventet armene sine rundt meg. Jeg kvakk til og ble stående å se på ham. Da ble han litt flau, og sa: ”Du skjønner det at jeg synes du er ganske fin”. ”Å” sa jeg overrasket, ”er du…?” jeg kom ikke lenger. ”Ja, jeg er homo” sa Anthony, ”og det gjør det enda verre å bli kjent med andre. Jeg har ikke hatt sex på månedsvis”. Jasså, tenkte jeg, det var det som var baktanken. Riktig nok var han ganske heldig med at jeg hadde erfaring med menn fra før, så jeg reagerte ganske rolig. Jeg ble stående å tenke. Uten å si noe vurderte jeg den slanke negeren opp og ned, det ble veldig stille i rommet, helt til jeg begynte å le. Da lo han også, befriende, mens gav meg en klem, selv om jeg ikke tror hen mente noe spesielt med det.
Jeg likte i grunnen at han tok på meg, og la armene rundt ham og klemte ham inntil meg. ”Er du også…”undret han med et smil om munnen. Det kom noe slags dyrisk over meg, jeg svarte ”ja” mens jeg tok l... Les hele novellen
