Straffen

Armene hennes strekker seg opp imot taket, solid festet med lærmansjetter og rep som er tredd gjennom en solid krok som igjen er godt skrudd fast i en bjelke.Kroppen er naken, og med armene strukket ut og opp, slik som nå, står brystene rett ut. De er svakt nøttebrune, slik som resten av kroppen hennes. Hun liker tydeligvis å sole seg med minimalt med tekstiler på.Bare brystvortene, og det lille området rundt har en litt mørkere farge.Det er fristende å ta en av dem i munnen, suge den inn, og la tungen leke med den, kjenne hvordan den vokser ørlite grann til når jeg småbiter i den. Blikket glir videre nedover den flate maven, der lyset glimtvis reflekteres i en gyllen ring som som sitter i navlen.Bare noen cm lenger ned er det en smal stripe med hår, som en pil som viser veien til kilden hvor jeg så mange ganger har fått slukket tørsten.Jeg er tørst nå.Men det er ikke derfor vi står her nå.-Siste sjanse, en unnskyldning og et løfte om at det ikke skal gjenta seg?Du verdiger meg ikke engang et svar, bare et blikk, som ihvertfall ikke er ydmyk.Det er helt tydelig at hun fremdeles ikke har innfunnet seg med sin plass, som underdanig i visse situasjoner.Vel, antagelig lærer hun bare sakte.Jeg løfter hånden, og med litt mere kraft enn jeg først hadde tenkt meg, suser den ned mot ... Les hele novellen