Jeg har jo ikke fortalt den egentlige grunnen til at jeg sitter her og venter på han. Men det er fordi jeg er slavinnen hanes. Kanskje ikke den beste slavinnen. Og han aksepterer ikke at jeg fortsetter når han sier at jeg skal slutte. Så han lovte meg en straff, en straff jeg snart skulle få. Ikke vet jeg hva, men jeg venter. I frykt, men også i spenning.
”Endelig” kommer han. Og han ber meg ta av buksa og stringen min å legge meg på magen. Det gjør jeg uten protester, for da vet jeg at straffen fort kan bli mye verre. Så setter han seg oppå føttene mine, setter håndjern på hendene mine. ”klikk, klikk” Så hører jeg at han tar ut beltet av buksa, og da skjønner jeg hva som skal skje. Å jeg vet han ikke kommer til å være snill, så dette blir i hvert fall ikke godt. Så begynner han å slå meg med beltet, jeg får ikke til å gjøre mye motstand. Å det svir, og gjør vondt.
Å jeg håper han er ferdig snart. Når han begynte var klokken 11.00. Han fortsetter å slå, er trolig ganske sint på meg. OG jeg sier unnskyld, men det hjelper ikke, og får beskjed om å være stille. Plutselig stopper han, stryker meg på den røde baken min og legger beltet fra seg. Jeg er lettet, og kjenner bare at det svir. Så sier han til meg, vet du nå hvem som bestemmer? Jeg svarer et ydmyket ja, og han løsner håndhjernene, reiser seg og går. Jeg ligger der og syns synd på meg selv, men dreger buksa opp og går ut på kjøkkenet, han har laget deilig mat til oss.
