Jeg ville bo sentrumsnært og hadde sagt ja til en hybel som lå sentralt til. Det jeg ikke hadde regnet med, var at universitetet var så langt unna. Oppoverbakker hele vegen gjorde sitt til at det var en stri sykkeltur. Selv om jeg liker å se på meg selv som sporty, endte det fort med at jeg kjøpte månedskort på bussen. Andre uken ut i studiet, satt jeg derfor på veg til forelesning på en skranglete buss. Det var da jeg så henne igjen; de smaragdgrønne øynene var der nok en gang!
Det ville være ille å miste henne av syne, så jeg nærmest løp ut av bussen for å kunne følge med henne. En perfekt rumpe vrikket seg opp fra bussholdeplassen mot universitetsbygningen. Jeg innhentet henne, nesten litt anpusten, og kunne kjenne lukten av henne der hun gikk. Jeg var ca en halv meter bak henne da vi gikk inn døra og i mangel av noe bedre å si, klarte jeg å lire av meg "øhm - vet du hva klokken er?" Hun kikket opp og smilte, kikket på klokken min og så på sin egen. Hun kunne bekrefte at begges klokker var ti på ti. Litt pinlig berørt famlet jeg meg til å si at jeg var usikker på om klokken min var riktig, og borte var hun igjen. Kun ryggen hennes med innsving var å se. Forlatt sto jeg og sugde i meg siste inntrykket av henne. Minnet om henne var nok en gang på netthinnen i det jeg lå i sengen og koste meg før jeg sovnet.
Studentlivet viste seg å være travelt på både den ene og andre måten. I Tønsberg har de anna hvert år en stor studentfestival . De... Les hele novellen
