Jeg er så glad i deg at det nesten går over i sorg, når jeg begynner å tenke på at du kanskje en dag ikke vil være her med meg. Det er da du merker at jeg kommer bort til deg, og uten et ord trekker deg inntil meg og bare holder rundt deg. Navnet du bærer er en dronnings navn, og du bærer det med rette, min dronning!
Det er ikke bare fordi jeg elsker deg over alt her på jord, at jeg synes du er den vakreste av dem alle. Jeg vet at du ikke alltid er like enig med meg i dette. Men det fine med det er at jeg bryr meg ikke om hva du sier. Fordi jeg synes du er så pen min kjære. Jeg synes du er så utrolig vakker. Du har et ansikt som jeg drukne i, og som jeg kan stirre inn i og forsvinne for alltid i.
Du har nydelige øyne som gnistrer. Du lever deg inn i det du snakker om, og øynene dine lever i takt med resten av deg. Du er så levende min elskede. Og jeg elsker deg for dette. Det er ikke bare det at du har perfekte tenner, og ellers er en skjønnhet som gjør at jeg elsker deg. Det er også på grunn av det som bruser av og til i blodårene dine, den levende deg.
Bortsett fra dette er det noe adelig over deg. Du har ikke bare stil, men det er noe udefinerbart som ligger rundt deg som et vakkert yndig slør, som får meg så betatt. Du stråler av selvsikkerhet, selvstendighet og styrke. Du er et arbeidsjern, men likevel samtidig så yndig og kongelig nesten. Det faller meg derfor helt naturlig å kalle deg for min dronning. For du kunne ikke ha vært noe annet, eller noe mindre.
Når jeg sitter og skriver dette her til deg, så har jeg et bilde av deg her som jeg ser på. Det er tatt fra siste gangen vi var sammen på fest. På bildet ser du rett inn i linsen, og du smiler med hele det vakre ansiktet ditt. Når jeg ser tilbake i de gl... Les hele novellen
