Solen våkner. Strekker seg. Langsomt åpner den øynene. Skinnet fra dem skaper en mystisk stemning inne mellom trærne. En hektisk atmosfære. Skyggene får det travelt nå. Det er ikke tid til å spise mer. De blir drevet på flukt. Det er ikke håp lenger.
Små flekker av solskinn treffer henne. Det gylne håret fosser nedover skuldrene hennes. Glitrer i solens første, trøtte morgenstråler. Varmer kroppen hennes. Hun sover ennå. Det er ikke lenge til hun våkner, men alle skyggene må jages bort først. Jages langt inn i hulen. Først da er hun trygg, og kan våkne.
Men alene er hun ikke. Det ligger noen ved siden hennes. En stor, varm og trygg levende skapning. En arm holder rundt henne, verner henne mot skyggenes sultne gap. Hun stoler på han, det er tydelig.
Nå er solen helt oppe over horisonten. Den strekker seg ut, berører skogen med sine varme hender. Det er morgen. Stillheten er borte. Den mørke, dystre stillheten er jaget. Ulven har fanget den, revet den i stykker. Nå er hun endelig trygg. For hun har ventet lenge. Før hadde hun ingen annen en den store gule skiven til å passe på seg. Hun var alene i verden.
En liten pike, vandrende langs livets elv. Hun gikk mot strømmen. Ofte, ofte gikk hun mot strømmen. Hun måtte det, det var som om noe trakk henne mot seg der borte. Hun måtte vite hvor elven kom fra. Hva som var utgangspunktet. Hvor live... Les hele novellen
