\'Vet ikke riktig\' svarte hun, \'Hva med deg’a?\'
Jeg vet fortsatt ikke hva hun heter. Vi har smilt til hverandre av og til. Og sannelig har hun et sjarmerende glimt i øyet! Hun går i samme semestret som meg, men hun kan ikke være mer enn nitten eller tjue år, tenkte jeg. Hun er jo så mye yngre enn meg. Jeg hadde også sett henne på dette merkelige bryllupet i Risør. Men det var først nå jeg skulle bli litt bedre kjent med henne.
Solen stekte, Oslo lå bevisstløs i sommervarmen. Menneskene gikk lettkledde. Karl Johann var forvandlet til en lavastrøm av lår, pupper, romper, smilegroper. Jeg var kåt, hun var kåt. Men sånt snakker man jo ikke om!
\'Tja, jeg skal vel ta toget og overnatte hos noen eldre folk jeg kjenner på Holmlia. Da kan jeg stille uthvilt til eksamen imorgen, tenkte jeg!\'. Dette sa jeg. Men tenkte noe helt annet. \'For du driver vel ikke i hotelbransjen og har noe krypinn for meg i natt?\' tilføyde jeg med en liten latter så lett og avslappet som jeg kunne få den til å virke.
\'Hvorfor ikke?\' sa hun, som jeg ennå ikke vet navnet på. Jeg holdt på å besvime! Hva var det hun sa?! Kåtheten ble borte. Med ett følte jeg meg gammel, men samtidig toskete som en syttenåring. Lemmet som hadde ligget halvstivt i den trange buksa mi hele dagen, var blitt til en liten, inntørket sviske. Hvordan skulle jeg komme ut av denne håpløse situasjonen igjen? Barnerov!!!
Vi slentret videre over den hete brosteinen, vi så ikke på hverandre. Folkemengden bølget forbi: unge og glade piker, friske, brune menn, eldre garvede kvinner, gamle, skjønne, grove, overfladiske, triste mennesker. Mennesker, herlige mennesker... Hvert menneske med et hav av erfaringer, lengsler, mer eller mindre intense liv, fantasier og skuffelser. Suveren og grenseløs fantasi, tenkte jeg, som har klart å skape så mange forskjellige liv: gudene må være herlig sprø! Jeg har alltid ønsket meg å kunne gjøre meg u... Les hele novellen
