Må skynde meg om jeg skal få se henne i det hun tar ut posten. Skulle vel akkurat rekke det om jeg lar pysjbukse være pysjbukse…er jo moderne å bruke det i disse dager, uansett.
Den kaffe-fargede kimonoen hennes skinner i sollyset og fremhever konturene på den silke draperte kroppen hennes akkurat som dagen før. Særlig fremheves brystene, store, -sikkert en E cup. Hoftene er brede og stikker tydelig frem tiltross for at avrundingen der bak er stor og velformet. Vidunderlige kvinnelige former i XL størrelse, helt etter min smak. Selv maven er ganske stor selv om også innsvingningen så absolutt er der.
Alt dette og det lange ravnsvarte håret brenner seg igjen fast på netthinna, så jeg snubler nesten i det siste trappetrinnet. Plutselig snur hun seg og sier med et underfundig smil; --Hei og god morgen,-- igjen.
Ja, hei, hei,---hm, ja det må vel være tredje dagen på rad at vi møtes slik, ved postkassene? Hjertet mitt hamrer nå. Hadde hun skjønt det. At nettene mine var fulle av henne i de deiligste stillinger og posisjoner. At jeg var dyvåt dag og natt ved tanken på henne og alt det jeg ville gjøre med den store, myke kroppen hennes… Jeg kjenner at jeg blir varm nå. Titter sidelengs på henne og forsøker å lese av øynene om hun aner noe…
Idet hun skal til å låse postkassen skumper hun borti hånden min med noe mykt og fast. Et øyeblikk er det som om det ene brystet ligger i hånden min. Jeg vil ta tak og kna, rive av henne kimonoen som jeg har gjort så mange ganger før i tankene…men behersker meg og later som ingenting. Underlig nok blir hun stående slik. Ser meg så rett inn i øynene. ---Skal du på jobb eller har du lyst til å bli med inn på en kaffe? Igjen denne underliggende tonen av et eller annet.
Men jeg er jo ikke dum, dette er allerede mer enn jeg hadde håpet på. ---Elsker kaffe, jeg. Så ja, ja takk!
Jeg låser postkassen litt brennfort og ... Les hele novellen
