Det var en vidunderlig vakker vinterdag - men hva hjalp det? Den kom og gikk uten at noen verdens ting skjedde. Og jeg som hadde ventet så lenge! Jeg satt på kontoret og lyttet etter signaler fra den store maven, men den var taus. Taus og lukket. Etter en bortkastet arbeidsdag gikk jeg hjem og gråt og tenkte at det aldri kom til å skje.
Da Egil kom hjem utpå kvelden, satt jeg fremdeles i mørket i stuen med alle ytterklærne på. Jeg kastet meg mot ham - så godt jeg kunne med den digre maven - og hulket i skjerfet hans: «Jeg vil føde, jeg vil føde.»
«Jenta mi,» mumlet han, strøk meg over ryggen og fikk av meg vinterkåpen. Så bøyde han seg ned og snørte opp støvlene mine, han visste det var vanskelig for meg.
«Kom, jenta mi,» sa han og leide meg bort til sofaen. «Jeg vet noe som kanskje hjelper.»
Først kledde han seg naken selv. Har jeg sagt at Egil er en vakker mann? Det er han. Slank og smekker som en hjort, gyllen og bløt i huden... Men nå må jeg stoppe, ellers får jeg aldri fortalt det jeg har tenkt å fortelle. Altså: Først kledde han seg naken selv. Så kledde han av meg, og stablet både meg og maven opp i halvsittende stilling i sofaen med masse puter i ryggen. Han beordret meg til ikke å røre meg av flekken mens han hentet en flaske inne på soverommet. Jeg adlød, og lå helt stille mens han begynte å gni maven min med olje.
Jeg kroet meg i sofaputene og nøt hendene hans over det spente maveskinnet. Barnet sprellet litt under behandlingen, vi så på hverandre og smilte.
«Jeg vil gjøre det godt for deg,» hvisket Egil. «Og kanskje vi kan sette igang noe.» Stemmen hans sendte ilinger nedover ryggraden min. Maven glinset av olje, hendene hans gled oppover mot brystene.
Skal jeg fortelle om en høygravid kvinnes bryster? Javel. En høygravid kvinnes bryster er store, mørke, modne, klare til å plukkes - og overfølsomme. Egils sterke hender sirkl... Les hele novellen
