Vannet var varmt, jeg hadde godt med proviant og kunne være ute i et par uker uten å måtte reise hjem.
Kansje jeg søkte etter urmannen i meg, steinaldermannen som klarte seg selv..
Kanoen fikk meg fram hvor jeg ville, jeg var i land på kveldene, laget litt mat, slo opp et telt og sov til neste morgen. Slik gikk dagene, rolige, late dager. Tidlig en morgen hørte jeg motordur. Det irriterte meg, så tidlig på morgenen, og dagen var nesten ødelagt. Det var andre i nærheten, noen som forstyrret mitt ensomme liv. Det var en bilmotor, og den ble sterkere. Til min forundring, og irritasjon, så stoppet bilen ikke langt fra meg.
Et par bildører smalt, og jeg skjønte at de var bak et lite skogholt overfor meg. Av en eller annen grunn ble jeg nysgjerrig på hvem som hadde forstyrret mitt paradis på jord. Jeg snek lydløst meg gjennom skogholtet, veit ikke helt hvorfor, men jeg gjorde det. Fra mitt skjulested kunne jeg se en hytte, en bil og to mennesker, en mann, tydeligvis føreren av bilen og faren til den andre, ei ung jente, kansje 16 -17 år.
Mannen bar en stor bag inn i hytta, og jenta tok med seg et par store poser, sannsynligvis mat.
Etter noen minutter kom de ut igjen, og mannen oppførte seg litt merkelig, syntes jeg. Han løp fram og tilbake og ville vise fram alt. "Du husker vel at du må pumpe opp vann fra brønnen?" "Det er en ekstra gassbeholder til ovnen i skuret." Slik holdt han på i flere minutter, helt til jenta avbrøt ham: "Slapp av pap`s. Jeg klarer meg bra her. Nå må du og den nye kjæresten din bare kose dere på sydenferie i to uker. Jeg skal kose meg og slappe av her jeg." Hun sa det med et stort smil, den typen smil som kan smelte et hjerte.
Etter noe... Les hele novellen
