Espen, redaksjonssjef i et mindre forlag, 7. etasje, i sin beste alder, "på den riktige siden av 40", dvs 41 eller eldre. Familiesituasjon : gift med journalisten Marianne, p.t. utplassert i USA; en halvvoksen sønn, nå på fotballferie i Sverige. Tid og sted : En varm sommerfredag før fellesferien, et stykke etter normalkontortid. Scene : Høyhus, kontorbygg i Oslo sentrum, nær Møllergata.
Espen var på vei ut, med Dagbladet under armen, for å få seg en velfortjent matbit og en øl, før han fortsatte med å rydde pulten for manuskripter, korrekturer og andre ufullførte oppgaver før han skulle på hytta om en uke. Hodet var også opptatt av å tenke ut kloke svar på spørsmål han underhånden var blitt fortalt at han ville få under et intervju på mandag : Beste bok du har lest; hvilken CD ville du ta med til en øde øy; hvem ville du helst være alene med, for å gi noen alvorsord, i en heis som stoppet.. osv, osv.
Med heis i tankene, trykket han uten å tenke på det, på heisknappen i stedet for å ta trappene ned som vanlig. Det var kanskje fordi han så at en av heisene var høyere oppe i bygget, på vei nedover.
Det var bare en i heisen, damen som alltid var blid og hyggelig og som sikkert jobbet hos en av snobbeadvokatene. Hun fikk et distret nikk, han et smil.
Noen etasjer lenger ned, gikk lyset, heisen stoppet. Det ble mørkt, forbannet mørkt, ikke engang alarmknappen lyste. Espen fisket mobilen opp av lommen og brukte den som lykt, slik at han kunne trykke på alarmen. Han så at mobilen hadde mistet kontakten med NetCom, ja det var jo vanlig inne i heisen.
Annabeth brøt tausheten med en perlende latter, kanskje de skulle presentere seg hvis de skulle tilbringe et kvarter eller mer sammen før vaktselskapet kom. De utvekslet na... Les hele novellen
