Jeg gikk å tenkte på hvor godt det skulle bli å komme hjem å legge seg i sengen, men det var fortsatt ett lite stykke igjen.
Pludselig ble jeg rykket ut av tankene, var det noen bak hekken som gikk langs hele denne gaten eller var det bare hjernen som hadde spillt meg ett puss.
Jeg ristet det fra meg og gikk videre, men så hørte jeg det igjen og denne gangen litt høyere.
Det er litt flaut og si det men jeg, en gutt på 24 er fortsatt litt mørkredd, jeg begynte å tenke på alt mulige rare ting som skremte meg.
Men kom til slutt frem til at det måtte ha vært ett dyr eller noe, så jeg gikk videre.
Pludselig hoppet noe frem fra neste innkjørsel og jeg skvatt ganske kraftig til, så begynte den sikkelsen som sto fremfor meg å le.
Det var en kjent latter og ganske riktig i lyse fra gatelykten såg jeg ett kjent ansikt, det var Maya, en ganske søt jente i grunn.
Hun lo så hun falt på bakken, du skulle ha sett deg selv nå Henning hikkstet hun frem, jeg bare sto og såg rart på henne.
Og til slutt minket latteren og hun rakte opp en hånd og sa, "skal du ikke hjelp en stakkars jumfru i nød" og lo enda mere.
Om du er jomfru så er jeg kogen av Danmark sa jeg, men rakte fram ene hånden som Maya tok tak i.
Men istede for å reise eg helt opp gikk hun ned på kne og sa, "det er en ære å treffe deg min kongelig høyet" så kysset hun hånden min.
Men denne gangen lo hun ikke så mye, hun så opp på meg og jeg såg et uvanelig glimt i øynene hennes og såg det ikke ut som at hun rødmet, men det var sikkert bare lyse fra gatelykten som spillte meg ett puss.
Hun reiste seg men hold meg fortsatt i hånden, oki nå er du oppe sa jeg og tok til meg hånden, men hun tok bare ett hardere grep om den og sa "nå holder jeg en kongelig hånd i hånden min, tror du jeg vil slippe da"
Jeg begynte å lur på om det hadde tippet helt over for henne, for hun var ikke helt normal fra før av heller.
Altså ... Les hele novellen
