Men ett minne er veldig levende og annerledes…
Ettermiddag. Jeg kommer hjem til bygården der jeg bor og bykser opp alle trinnene mot hulen min. Ved leiligheten i tredje ser jeg Elin, naboen, stå høyt oppe på en vaklende gardintrapp. Hun er vaktmester denne måneden, og nå er hun kledd i arbeidsantrekk; Slitt heldekkende kjeledress med malingflekker. Hun skifter en lyspære; En luftig jobb, for det er høyt under taket i gamle bygårder. Elin er jo vanvittig pen og søt! Ganske liten av vekst, formfull og passe slank, blondt halvlangt hår og med et fint ovalt ansikt. Øynene er litt skråstilte og himmelblå, og når hun smiler minner hun om en prestekrage. På dugnader eller generalforsamlinger har jeg snakket hull i hodet på henne mens hun har skrattet av mine pussigheter. Jeg skravler på ut- og innpust og har kikket på brystene hennes, de peker rett fram og ser nydelige ut, nei, hele Elin er nydelig!
Nå sto jeg ved det gamle rakkelverket av en gardintrapp og tittet opp. Dér smilte hun prestekragesmilet sitt! ”Kom ned og smil litt nærmere da, jeg holder trappen”, sa jeg. Hun strakte seg, nam nam, og sjekket at pæren satt på plass. Så snudde hun rompa mot trinnene og begynte turen ned med ansiktet smilende mot meg. Plutselig mistet hun fotfestet! Gravitas... Les hele novellen
