Havets kjærtegn

Med ett følte jeg varmen fra hånden hennes mot den nakne skulderen min, og jeg vendte det blinde blikket mitt mot henne. Varmen beveget seg sakte langs skulderen min og i retning halsen. Jeg bikket hodet til siden for å gi henne enkel tilgang på det hun ønsket å berøre. Jeg trengte ikke å se henne for å vite at hun smilte ned til meg da hånden nådde opp til det som omkranset halsen min. Den glatte sølvringen var det eneste jeg hadde på meg, og det eneste jeg aldri tok av. Den var mitt håndfaste bevis på at jeg tilhørte henne, og det var kun hun som kunne ta den fra meg. Skjult i medaljongen hun alltid bar på seg var den eneste nøkkelen som kunne åpne det. En magnetisk kodet nøkkel som ingen eide maken til, og som vi aldri igjen ønsket å bruke. Jeg kunne kjenne medaljongen dunke forsiktig mot ryggen min i det hun gled ned på kne bak meg og omfavnet meg i ett kjærlig og myndig grep. Jeg kunne høre åndedretten hennes, og lente meg ... Les hele novellen