«Susann..». Hvem sin stemme er det? Hvor er jeg nå? Jeg kniper øynene igjen, og åpner de på nytt litt etter. Jeg ser et kjent ansikt, men skjønner likevel ikke hvor jeg er. «Susann? Det er to timer til møtet, du bør gjøre deg klar». Tanten min minner meg på at jeg faktisk ikke er langt fra helvete likevel i det hun vekker meg fra en dyp og skremmende virkelighetsnær drøm. Mareritt. Det er hva det kalles, både når jeg sover og når jeg er våken.
***
For fire måneder siden begynte jeg i ny jobb hos et norsk magasin, der jeg fort fant plassen min. Jeg passet utmerket godt inn i både miljøet på arbeidsplassen og i de oppgavene jeg fikk ansvar for. Eller, det var det jeg trodde etter min første uke. Mandagen i min andre uke på jobb møtte jeg Gøril. Gøril jobbet i en annen avdeling, men hadde de samme arbeidsoppgaver som meg selv. Jeg tenkte at det jo kunne bli riktig så hyggelig og bli kjent med denne damen, der vi kanskje til og med kunne samarbeide og snakke jobb over kaffekopper og bakverk. Det viste seg at jeg ikke kunne tatt mer feil av denne Gøril. Hun var Djevelen selv! Med sitt lange, selvlysende blonde hår og et bestemt blikk lot hun meg få vite fra første stund, at hun og jeg – vi var ekte rivaler av verste sort. Dager gikk og uker gi... Les hele novellen
