Jeg hadde vært kompis med Tara siden videregående, og vi ble enda nærere når vi samtidig flyttet til Oslo for å studere på Universitetet. Jeg ba henne i mine fester og vice versa. Det var på en slik fest hos henne jeg traff Lars Ove. Alt ved ham skrek ”HOMO” ved første øyekast. Kroppsholdningen, utseendet og blikket hans gjorde det rimelig obvious at han var av en annen legning enn meg. Og da han presenterte seg, gjorde han selvsagt dette med den velkjente homostemmen som vi alle har parodiert. ”Jeg heter Lars Ove, men vennene mine kaller meg Loffen” i en høy pitch, som for å sende ut en klar beskjed om at du sto foran en stolt homofil. Festen gikk sin gang og jeg ble sittende ved siden av Loffen gjennom store deler av partyet. Stort sett holdt han seg på den maskuline linjen og ga meg tips og råd om hvordan jeg kunne få knulle en søt, liten jente jeg hadde kastet mitt blikk på. Etter en liten peptalk gjorde jeg mitt forsøk, men fikk raskt greie på at den kjempesvære gutten ved hennes side var typen. Selv ikke en homofil rådgiver kan fikse et slikt problem, så jeg gikk tilbake til sofaen med uforrettet sak.
Loffen og meg ble enda bedre kjent, og jeg fikk svar på noen av mine spørsmål om de homofiles liv som alle hetero gutter har. Festen døde ut da noen forsvant på byen, men Tara hadde samme kveld fått sitt hjerte knust for n’te gang, så hun hadde ikke det store behovet for å bli oversett av overlegne Bærumsgutter resten av kvelden. Dermed ble jeg og Loffen igjen for å trøste henne. Det ble vin og sang og vi hadde det riktig trivelig.
Neste morgen våkner jeg og tenker ”Hva skjedde?”. Jeg ligger naken og alene på rommet til Tara. Angsten griper meg – har jeg ødelagt et fint vennskap gjennom å utnytte... Les hele novellen
