Vi ga rett og slett blaffen. Hvordan vi ble venner, ja hva skal jeg si? Jeg vet ikke helt hvordan det skjedde; jeg bare våknet opp en dag og hadde en person av motsatt kjønn og fullstendig forskjellig personlighet som bestevenn. Vi møttes en av de sjeldne gangene jeg hadde invitert folk til vorspiel. Enkelte av oss hadde det så kos at vi ble hjemme, vorspielet ble nachspiel og enkelte sovnet da det ble tid for frokost. Kristine var en av de siste til å dra. Kunne hun sette igjen vodkaen sin her? Ja, hvorfor ikke. Kunne hun låne dusjen før hun dro? Jada. Hadde jeg lyst til å se alle Ringenes Herre-filmene på rekke og rad sammen med henne og et par andre? Jepp. Vi var som bror og søster.
Av en eller annen grunn så føltes det som at vi hadde kjent hverandre hele livet. Vi var komfortable med hverandre. Kanskje var det fordi vi allerede var så ulike at vi ikke trengte å spille skuespill; vi var allerede så langt fra hverandre på alle måter at det ikke var noe behov for å late som. Jeg tror det var i løpet av en samtale om min fremtid som halvprofesjonell fotballspiller at vi kom til den konklusjonen; at vi ikke var det minste interessert i hva den andre holdt på med, men at vi likte å være sammen allikevel – nærmest som av gammel vane. Jeg mener den gikk noe sånt som dette:
”Hvordan går det? ” ”Prøvespill... Les hele novellen
