Jeg hadde et veldig kameratslig forhold til Kevin, som han het, og vi pratet om alt mellom himmel og jord. Foruten om å være en veldig bra pianist, var han en absolutt nydelig gutt. Han var litt lavere enn meg, hadde mørkt rufsete hår, knallblå øyne, kritthvite tenner, og en svak brunfarge i huden hele året. Normalt
sett var han en engasjert gutt, alltid blid og alltid forberedt. Men da han kom til timen forrige uke var han tydelig preget av noe. Han var ikke forberedt, og virket bekymret. I stedet for å bruke lang tid på å lirke ut av han hva som hadde skjedd, spurte jeg han like godt med en gang hva som var galt. Tilbake mumlet han at det ikke var noe galt. Jeg sa at jeg så det var noe galt, og siden vi kjente hverandre så godt, kunne han godt si hva det var.
Etter en halvtime med forsøk på spilling, og forsøk på å få sannheten ut av han, så han på meg og ba meg om å aldri si det han skulle si til meg til noen andre. Jeg lovet selvsagt det. Kevin trodde han var homofil, og det bekymret han stort. Hver gang han så på gutter, i sær i dusjen på skolen, eller i svømmehallen, kjente han at han ble opphisset, og at fikk ståpikk. Han ville jo ikke være det, men kunne ikke stoppe det som skjedde når han så andre pene gutter. Jeg spurte han om det var så galt å være det. Det gjorde ingenting for meg, det forsikret jeg han om. Hvis han følte seg som han gjorde i de gitte situasjoner, var han nok etter all sannsynlighet tiltrukket av gutter.
Jeg bestemte meg for å dra dette i en god retning, og fortsatte å spørre spørsmål. Om han likte guttekropper, hva slags kropper han likte, om han ble tent av kuk osv. Deretter spurte jeg om hva han hadde drømt å gjøre med gutter. ... Les hele novellen
