Vi går i vannkanten, hånd i hånd, slik at de myke bølgene så vidt får skylt over føttene våre. Jeg ser bort på det vakre ansiktet ditt, nå dekket med mange fine fregner, og smiler varmt til deg. Du smiler tilbake slik at ansiktet ditt stråler enda mer enn før. Smilet mitt blir straks mer lekent og gutteaktig i det jeg ser mitt snitt til å stryke deg over den perfekte rompen din, stoffet er tynt og lar ikke mye være opp til fantasien. Du gir meg et blikk som viser at du liker det, og her vi er slipper du det ofte ledsagende forlegne aspektet av berøringen. Vi er nemlig helt alene. Stranden er fullstendig øde, det er flere mil mellom menneskene som bare tidvis oppsøker den. Mens vi har gått har vi som vanlig ikke klart å holde særlig avstand, lette kyss og berøringer har fulgt våre steg i sanden. Etter hvert har kyssene blitt tyngre, og berøringene hyppigere og mer intime. Vi ser hverandre i øynene, begge vet selvsagt at det ikke bare er solen som er kilde til varmen. Jeg flytter blikket utover horisonten igjen mens jeg distrè klyper deg lett i den ene rumpeballen. Har lenge søkt etter noe spesielt, og den mørke flekken langt der fremme danner etter hvert konturene jeg ønsket å se.
Stanser opp, legger armene rundt deg, finner din søkende munn og tunge. Vi står der i vannkanten og kysser hverandre langsomt, mens armene våre er fri til å kjærtegne hverandres kropper. Mine hender glir opp langs magen din, hviler litt på brystene dine, før de igjen søker ned ... Les hele novellen
