”Jeg er Sanako fra Japan på trettisju, glem resten av familien. Hater å bli antastet av ukjente menn. Nå var jeg endelig på ferie på Bali og jeg gikk bortover en strand. Den var lang, snart var jeg alene, nei, like unna satt en mann. Typisk meg å dumpe borti et eller annet. Fyren satt på et teppe og forsøkte å dra den venstre foten opp mot ansiktet mens han pirket med noe. Men han var ikke myk nok. Hver gang foten kom opp mistet han balansen og datt tilbake. Sto på avstand og stirret, jeg klarte ikke å stanse latteren, det så komisk ut. Men nå ropte han ”å vær så snill, hjelp meg litt” på engelsk. Jeg gikk høflig bort, han hadde fått en flis under foten som skulle pirkes ut med nålen fra et jakkemerke. Snille øyne, og hva var navnet mitt? Jo, Sanako. ”Ja, er du japansk”? Og jeg nikket.
Nå snakket han japansk! Hva? Og jeg lo igjen, for grammatikken hørtes ut som når du prøver å stable klinkekuler i fylla. Men hva med en tjeneste, kunne jeg få ut flisen? Jeg slikket på nålen, holdt foten hans og pirket den ut. Etterpå bente han nålen tilbake og festet jakkemerket på T-skjorten, utenpå h... Les hele novellen