Vi hadde altså en kjempefest med alle fra hele firmaet. Det var galla med høy sigarføring og mye selvskryt. Vi hadde det fantastisk artig. Jeg tror ikke jeg har danset så mye på en kveld i hele mitt liv. Oppmerksomheten var overveldende fra flere flotte herrer. Utover natten ble vi stadig færre. Men noen av oss hadde vel en liten tanke om ett og annet. Kunne vært artig med litt nye erfaringer hvis sjansen skulle by seg. Men jeg prøvde ikke å legge direkte an på noen. Det får jeg meg ikke til å gjøre.
Til slutt var det bare et par timer igjen til frokost og vi så oss vel nødt til å trekke mot rommene. Vi skulle tross alt hjem dagen etterpå. Og reisen var ikke akkurat kort. Jeg sa takk for meg og gikk mot trappegangen. Hotellet var stort med flere etager, hvorav mange trappeganger mellom hver etage. Lett å rote seg bort med andre ord. Jeg var imidlertid på rett vei. Litt ustødig selvsagt. Skulle bare mangle etter et helt døgn med full fart forover. På vei gjennom min egen gang hørte jeg to stemmer rope på meg fra døra til heisen: Hei, kom og bli med oss på en liten spasertur før vi legger oss da! Det var to av herrene jeg hadde rukket å bli kjent med. De var absolutt både trivelige og tiltrekkende begge to. Jeg vurderte invitasjonen et lite øyeblikk, og gikk så mot dem. Noe sa meg at jeg ikke kom til å angre.
Vi slentret bortover mot neste trappegang og avtalte å trekke opp mot taket. Det var nydelig utsikt over skjærgården og vi kunne se på soloppgangen sammen. Ute hadde fuglene våknet til liv. Det kvittret livlig i skogbrynet og lyset som kom over horisonten var enormt. Flotte varme farger med rødt og gult fyllte oss med ro og glede over hvor vakker naturen kan være. Vi sukket omtrent i kor. Vi satte oss i sa... Les hele novellen
