Jeg hadde sittet en del og tenkt på det selv, om jeg skulle gjøre det slutt med henne, eller om jeg skulle holde på henne enda lenger. En del av meg ville gjøre det slutt, men jeg hadde det veldig bra med henne og jeg var ikke så interessert i å gå så lenge alene før jeg fant noen. Så det endte som regel med at jeg bestemte meg for å holde på henne lenger.
Ferien kom og jeg skulle reise hjem en tur. Jeg ble litt glad og fornøyd til. Få litt tid til å tenke. Jeg hadde allerede lagt en masse avtaler med venner og venninner i hjembyen. En av dem var med en riktig så god venninne av meg fra tilbake til videregående skole av meg. Vi kaller henne Mona her.
Mona var alltid en veldig søt og snill jente. En typisk uskyldig pike, jevnaldrende med meg selv, som var ganske stille og forsiktig av seg. Hun hadde støtt uhell med guttene og hadde aldri faktisk funnet seg en gutt. De guttene som ville ha henne, ville ikke hun ha og omvendt. Jeg hadde mange ganger prøvd å fortelle henne at om hun virkelig ville finne en gutt måtte hun nok prøve litt mer enn å bare sitte hjemme, men hun var ikke så lett å overtale, sjenert som hun er.
Dagen kom da planen var at jeg skulle til Mona for å se på film hele natta. Vi skulle spise oss feite på godtri og se film til krampa tok oss. Det begynte som det alltid gjorde. Tonen var lett og grei og vi snakket, tullet og lo mens vi så på morsomme filmer og spiste godtri. Til slutt brøt vi med planen og sluttet å se filmer og begynte å snakke i stedet. Det varte ikke lenge før Mona begynte ganske seriøst å snakke om gutteproblemene sine. Jeg prøvde å være oppmuntrende:
