Jeg åpnet døren hjemme og gikk inn. Ikke en eneste lyd. Kanskje var du på butikken, eller kanskje du lå og sov? Jeg kikket meg rundt omkring i leiligheten, men du var ikke å se noen plasser. Jeg løsnet slipset på uniformsskjorten og tenkte at det kanskje ville være litt godt å stille stresslessen godt tilbake og nyte avisen i fred og ro. Som tenkt så gjort. Jeg gadd ikke engang å skifte, bare slapp med ned i stolen og kjente at jeg ble fylt av ukesluttens ro. Etter kun en liten stund i stolen kjente jeg at jeg begynte å bli litt døsig. Men jeg tenkte at det kunne da ikke være så farlig, jeg hadde ikke noe spesielt jeg skulle eller måtte gjøre.
Jeg våknet med et brak. Du var kommet hjem. Og måten du gjorde det på var å kaste en av sofaputene midt i fleisen på meg. Ikke det; vi hadde ofte våre små putekriger, men dette var vel for drøyt. Jeg skulet bort på deg der du stod og smilte ertende til meg. Det for en liten djevel i meg, og jeg fant ut at jeg skulle gjengjelde angrepet. Jeg kastet puten alt jeg klarte mot deg, men du dukket i siste liten. Du stod der bare midt på stuegolvet og geipet hånlig mot meg. Dette kunne jeg da ikke finne meg i? Jeg hoppet opp av stolen og bykset mot deg. Du hylte halvt av glede, halvt av skrekk, og løp ut i gangen. Jeg spurtet det jeg kunne etter deg. Jeg nådde deg igjen akkurat i det du skulle vri om nøkkelen i baderomsdøra. I siste liten. Jeg brøt meg inn og festet et sk... Les hele novellen
