Ord er så fine! Når jeg leser ordene igjen etter noen år skjer det to ting; Hvis jeg selv har vært tilstede da begivenheten fant sted får jeg alle bildene opp på netthinnen. Og hvis det er snakk om en historie som er blitt fortalt til meg så…kan jeg lage mine egne bilder.
Ja, ikke noe vondt sagt om filmer eller TV, men inni meg, i hodet; Dér er jeg min egen krem-regissør! Og dét synes jeg er flott! Mitt omflakkende liv har brakt meg i kontakt med en masse ulike mennesker; Japanske Sanako var ét av dem. Da vi møttes tok det ikke så lang tid før hun lo seg skakk over at jeg var nordmann. Skjønte ikke dét. Men..så delte hun et sommerminne med meg. Da forsto jeg mer, og minnet var slik:
* * *
”Jeg er Sanako fra Japan på trettisju, glem resten av familien. Hater å bli antastet av ukjente menn. Nå var jeg endelig på ferie på Bali og jeg gikk bortover en strand. Den var lang, snart var jeg alene, nei, like unna satt en mann. Typisk meg å dumpe borti et eller annet. Fyren satt på et teppe og forsøkte å dra den venstre foten opp mot ansiktet mens han pirket med noe. Men han var ikke myk nok. Hver gang foten kom opp mistet han balansen og datt tilbake. Sto på avstand og stirret, jeg klarte ikke å stanse latteren, det så komisk ut. Men nå ropte han ”å vær så snill, hjelp meg litt” på engelsk. Jeg gikk høflig bort, han hadde fått en flis under foten som skulle pirkes ut med nålen fra et jakkemerke. Snille øyne, og hva var navnet mitt? Jo, Sanako. ”Ja, er du japansk”? Og jeg nikket.
Nå snakket han japansk! Hva? Og jeg lo igjen, for grammatikken hørtes ut som når du prøver å stable klinkekuler i fylla. Men hva med en tjeneste, kunne jeg få ut flisen? Jeg slikket på nålen, holdt foten hans og pirket den ut. Etterpå bente han nålen tilbake og festet jakkemerket på ... Les hele novellen
