Du sier ingen ting, bare lar meg føre deg inn i huset, opp trappen til annen etasje og inn på soverommet.
Der er kjølig; vinduene står på vidt gap ut mot haven. Det er stille maikveld.
Du kaster et tilfeldig blikk mot vinduet. Mens du, uten å forhaste deg, lar klærne falle plagg for plagg, går jeg bort og trekker gardinene halvt for.
Du ligger på sengen; på ryggen med bena trukket halvt oppunder deg. Jeg klarer ikke få øynene vekk fra din vevre skikkelse med de myke formene.
Du ser lenge på meg.
Jeg kler også av meg; bretter plaggene fent sammen og legger dem oppå hverandre på benken i hjørnet av værelse, like ved siden av dine.
Jeg går bort til sengen, kneler og hviler kinnet mot maven din. Jeg kjenner kroppen din sitre av forventning.
Med matematisk nøyaktige sirkelbevegelser lar jeg tungen gli rundt navlen din, i stadig større omkrets. Min venstre hånd glir over de runde, stivnende brystene dine, mens jeg med høyre forsiktig føler meg frem til trekanten der nede.
Du ynker deg svakt, mens jeg intensiverer behandlingen av de pythagoreiske herligheter...
Jeg retter meg opp, fanger blikket ditt, og går tett inntil sengen. Forsiktig lener jeg meg fremover og tar ditt høyre bryst i munnen, samtidig som jeg lener meg over deg, og med et langsomt fremstøt en Hindenburg verdig trenger til bunns i deg. Et forventningsfullt stønn unnslipper deg, og langsomt, svært så langsomt, trekker jeg meg ut av deg, så inn igjen, inn og ut ...
Teoefonen ringer.
Du strekker ut en solbrun arm og løfter av røret. Sier vårt felles efternavn, føyer til et par bemerkninger og legger på.
I neste nå er du ute på gulvet, fanger opp klærne dine og kler på deg.
”Møte,” sier hun kort, ”kan ikke skofte. Må tenke på min karriere, mitt image som fremadstormende karrierekvinne. Låser du efter meg?”
En etterlengtet kveld
Forfatter: ... Les hele novellen
