Jeg hadde nettopp stått opp, som vanlig ganske tidlig selv på en søndag. Ute regnet det, og skyene hang lavt, tunge og grå. Jeg stod lenge i kjøkkenvinduet bare i underbuksa og så ut på det miserable været. Lot tankene bare flyte om alt og ingenting. Vanligvis er jeg ikke morgengretten, men av en eller annen grunn var jeg like grå i humøret som været utenfor.
Hvilken idiot var det forresten som fant på det tullet om at ”det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær” ?
Jeg dro av en sur promp, og klødde meg over magen mens jeg betraktet noen spreke folk gå forbi på søndagstur. Og så klødde jeg meg der hvor alle mannfolk har en tendens til å klø seg ganske ofte. Så så, ikke klø for mye nå da, det kunne jo bli godt….
Mens jeg holdt på med den ”mandige” kløingen, kom jeg til å tenke på at det var fryktelig lenge siden jeg hadde vært sammen med noen av det annet kjønn. Etter at jeg flyttet ut fra et tomt og dødt samboerforhold for snart et år siden, hadde jeg ikke akkurat vært særlig aktiv i laknene rundt omkring. Lørdagskvelden ble tilbrakt i selskap med meg selv, en god biff og et par glass rødvin. Selv om jeg har et godt sosialt liv, så hadde jeg ikke sett et eneste menneske den helga. Så den grå og triste søndagsmorgenen føltes ekstra trist og ensom.
Jeg tuslet ut på badet og tok meg en lang og varm dusj. Brukte litt ekstra tid og såpe på manndommen min i håp om å få noe gnist, men nei, ingen reaksjon. Humøret den morgenen var nok alt for grått. Etterpå fikk skjeggstubbene seg en omgang med høvelen. Mens jeg stod der og betraktet meg selv i speilet, og lot høvelen forsiktig gjøre jobben sin, begynte jeg å tenke på hva jeg skulle finne på for noe den dagen. Jeg hadde vært lite sosial i det siste, og var à jour med det meste både på jobb og hjemme.
Etter en del funderinger kom jeg til å tenke på at jeg kanskje skulle besøke Inger og Harald. Det må jo være 4-5 år siden jeg så dem sist, på den hytta de hadde leid ... Les hele novellen
