En gammel studievenninne ringte og spurte om hun ikke vil bli med på et møte i et spesielt kvinnenettverk. Hvordan det var spesielt, kunne ikke tas på telefon. Dette var bare et intromøte og innebar ingen forpliktelser, ut over at man måtte forplikte seg til ikke å fortelle andre om møtet og om nettverket. Og det var ikke terrorisme, i alle fall ikke mot samfunnet. Snarere tvert imot. Annabeth ble med. De var bare tolv voksne damer tilstede, i alder mellom 30 og 50. Fire av dem var nettverksmedlemmer, åtte var inviterte, eventuelle nye medlemmer.
De fire medlemmene introduserte seg selv, to var gift, en fraskilt, en lesbisk uten samboer, alle velutdannete, selvsikre. Møteleder var Anne, lege på et sykehus på Østlandet. Hun fortalte om hvorfor nettverket var kommet til for rundt ti år siden. Ingen av de fire hadde vært med fra starten. Noen hadde sett seg lei på at mange menn virket som notoriske overgripere mot kvinner, spesielt i firmasammenheng, uten å bli anklaget eller straffet for det. De fleste overgrep skjedde i forbindelse med julebord og firmautflukter, men også på arbeidsplassen, i eller etter arbeidstid. Det var den type overgrep det var vanskelig, om ikke umulig, å bevise noe om, oftest var overgriperne så høyt oppe på rangstigen at de var sikret mot enhver anklage.
Noen hadde snakket sammen og funnet måter å hevne overgrepene og sikre at disse mennene ikke kom til å foreta nye. Selvsagt uten å påføre mennene fysiske skader, av betydning. Det var altså ikke noe primært mål å skade noen som helst. Nettverket måtte jo også ofte ta hensyn til uvitende partnere og til eventuelle barn. Det burde egentlig vært viktig å k... Les hele novellen
