På skolen dagen etter, prøvde Markus og Sofie å late som ingenting og være like store fiender som alle trodde de var. Men det var ikke langt mellom fiendeskap og kjærlighet. Selv om de skjulte hemmeligheten sin godt, klarte ikke Sofie å oppføre seg så snobbete og egoistisk som hun pleide å være. Markus hadde utrolig nok gjort henne til et bedre menneske. Venninnene til Sofie ble mistenksomme og betrodde seg til læreren sin om at de trodde kanskje hun hadde opplevd noe fælt. Dette førte til at læreren bestilte time til Sofie hos sosiallæreren på skolen uten å si noen ting om hvorfor. Sofie tenkte ikke mer over det og godtok det. En uke senere gikk hun til Anita Brubakk.
Sofie hadde ingen peiling på hva dette dreide seg om, men begynte å lure om noen hadde sett Markus og henne i skogen for ei uke siden etter skoletid. Hun ble invitert inn på kontoret til Anita og satte seg ned. Hun var ung og nyutdannet psykolog som skulle spesialisere seg innen barn og ungdom.
- Læreren din fortalte meg at du ikke har vært deg selv den siste uka. Er det noen spesiell grunn til dette? Og husk at jeg har taushetsplikt og du kan si hva du vil til meg.
- Jeg har det bra, svarte Sofie med en munter tone.
- Det er akkurat det som plagde venninnene dine. Du har forandret deg den siste uka og ingen vet hvorfor, sa Anita.
- Det er ingen spesiell grunn. Jeg er bare i godt humør.
- Du vet at du kan si det du har på hjertet til meg, Sofie, sa Anita bekymret.
- Kan du bare la meg være i fred! Jeg har det bra! skrek Sofie.
Plutselig så Anita blåmerker rundt håndleddene hennes hennes. Hun fikk et alvorlig uttrykk i ansiktet sitt.
- Er det noen som har skadet deg? spurte Anita.
Sofie dro ned ermene på genseren for å skjule blåmerkene.
- Det er vanlig at ungdom skjuler en traumatisk hendelse ved å oppføre seg som ingenting har skjedd, spesielt hvis gjerningsmannen er en viktig person for deg...
- Det... det er ingenting, gråt Sofie.
- Jeg vet at det har skjedd n... Les hele novellen
