Ti år i samme jobben. Hus, kjerring, unger, bikkje, brusmaskin. Ikke det at jeg var misfornøyd. Egentlig hadde jeg det ganske bra. Den siste tiden hadde imidlertid vært dødskjedelige. Det var ikke akkurat noe James Bond-liv jeg levde til vanlig, men av en meget bestemt grunn hadde jeg kjedet meg mer enn vanlig i det siste. Da kameraten min ble sykmeldt og sendt på helsefarm for to måneder ble livet enda mindre actionfylt enn det pleide å være. Det var vi som holdt humøret oppe i det ellers så kjedelige kontorlandskapet, med vår litt "på kanten"-humor og upassende morsomheter. En gang hadde han kommet drassende med en karaokemaskin og vi sto og sang foran alle kollegaene; vi fikk ikke gjort et slag fornuftig arbeid hele dagen. Sjefen var ikke særlig blid og han insisterte på at maskinen måtte ut, men historien hadde blitt en morsom anekdote alle hadde ledd seg skakke av på de siste fire firmafestene. Jeg mener, hvem legger en pose råtten frukt innunder pulten på nabokontoret? Det er ingen som gjør slikt i den voksne verden, og da er det heller ikke rart at denne verdenen er så kjedelig. Det jeg og Vidar gjorde var å live opp iblant. Men vi trengte hverandre for å fungere, og nå var han ikke her. Som om ikke det var nok, hadde sekretæren også blitt syk, og hun var også en av de ålreite medarbeiderne. Adecco skulle sende over en vikar for en uke, og jeg underholdt meg med fantasien om en tjue år gammel nymfoman, yppig blondine, selv om vedkommende mer sannsynlig ville være enten mann, eller gammel og kjedelig. Forrige gang vi måtte kalle inn noen fra vikarbyrået kom det en grå mus i 40-årene; svært så effektiv og hyggelig, men altså ikke det man kunne kalle morsom. Jeg kjedet vettet av meg, og på toppen av det hele hadde jeg slått opp en strekk på innsiden av låret i oldboys-kampen for to dager siden. Jeg prøvde å fokusere på jobben. Bladde i papirer og jobbet med PCen. Sjefen ville ha en ny skisse til problemløsning i morgen. Det ville ta et par timer. Hva skulle jeg ... Les hele novellen