Tanken på hva som hadde skjedd kvelden før førte til at en bølge av dårlig samvittighet ovenfor søsteren skyllet over henne. Men den gikk raskt over, idet hun snudde seg og så på den sovende mannen ved siden av seg i sengen. For han hadde ikke våknet av kunngjøringen om at Gud er stor. For han var kallingene bare ett av mange lydbilder som hørte tropenatten til - sammen med den intense froskekvekkingen i regntiden og kraaaingen fra de indiske tempelkråkene som egentlig bare skulle være i templene, men som hadde spredd seg langs hele kysten av Øst-Afrika, og som laget masse støy på sine tidlige renovasjonsrunder. Og sammen med lyden av vaktmannens sopelime, der han feiet bort blader og annet rusk fra den betonglagte gårdsplassen.
I tropevarmen var Ivar bare dekket av en khanga - et klede med vakre mønster og farger, samt en tekst. På denne sto det «Zawadi ya Idd» - gave til Idd, muslimenes juleaften. Men Dora var langt mer interessert i det som sto under khangaen - det var meget tydelig at Ivar hadde en liflig drøm der han lå med et salig glis om munnen. Forsiktig løftet hun bort khangaen - fortrengte tankene om søsteren Mary som dagen før var reist på kirkemøte i Tanzania, satte seg skrevs over Ivar og lirket pikken hans inn i den våte fitta. -Selv om det ikke er Idd ennå, så tar jeg gjerne imot denne gaven, tenkte Dora, mens hun kjente kuken fylle henne helt. Denne natten hadde hun fått avlivet en vanlig myte blant afrikanske kvinner, nemlig at hvite menn var ... Les hele novellen
