Jeg flytter blikket ned i boka igjen, men jeg rekker ikke å lese mer en noen få linjer før jeg hører en veldig dyp, mørk og utrolig autoritær stemme bak meg si ”Anne Marte Ellertsen?” Jeg ser opp, og ser til min forbløffelse den samme politimannen som jeg så i inngangen til senteret. ”Ja” sier jeg. ”Det er meg.” ”Opp fra stolen, opp mot veggen, armene og bena fra hverandre!” Jeg nøler, skjønner ikke helt hvor han vil hen med dette. Men han er visst helt klar i sine ordrer, ”Hører du dårlig?! Opp mot veggen!” Så drar han meg opp av stolen etter den venstre armen og dytter meg opp mot veggen og sprer armene og bena mine.
Så begynner han å stryke meg nedover sidene; først armene, nedover midjen og deretter lårene. Og jeg bare står der og skjønner ingenting, men klarer å bli litt flau av alle blikkene jeg får sendt meg gjennom vinduet til hovedinngangen og ellers i kafeen. Plutselig tar hendene meg rundt halsen, og beveger seg ned over puppene og videre nedover maven. ”Hva i svarte..!” tenker jeg. Men så hører jeg stemmen igjen, men denne gangen lavt, og helt inntil øret mitt. ”Hei, tøsen min…” Jeg blir helt sjokka. Og nå kjenner jeg igjen stemmen jeg hører. Det er DEG! Det har vært deg hele tiden. Og du som ikke skulle komme før om en måned minst. Mer rekker jeg ikke å tenke før du sier ”Vær nå flink liten tøs og stå stille så jeg får inspisert deg ordentlig.” Jeg bare nikker, tror ikke stemmen hadde kunnet si noe forståelig om jeg hadde prøvd. Så derfor står jeg rolig og på en... Les hele novellen
