Jeg hadde for første gang i år lagt langbuksa fra meg, og gikk nå i favorittshortsen min langs stranda. De småhårete leggene mine var nesten like bleike som restene av snøen som lå igjen i grøfta langs veien der jeg gikk. Små hestehover spratt opp rundt skavlene, og duften av nytt løv ropte gjennom den klare formiddagslufta: Våren er her!
Mens jeg vandret langs den gjørmete traktorstien lot jeg tankene fly, og la ikke merke til en person som nærmet seg bakfra. Plutselig kjente jeg ei varm hånd på skuldra, og en varm innbydende stemme spurte meg hva jeg drev med.
Bak meg sto en gutt, et par år eldre enn meg, iført en oljete og skitten kjeledress med oppbrettede armer, og smilte som sola. Jeg dro umiddelbart kjensel på ham. Det var Ivar, søskenbarnet mitt.
Jeg svarte ham med at jeg var ute og nøt været, og ba ham om å følge meg, og vi gikk sammen forbi stranda, og langs veien inn i skogen. Hele veien småprata vi, det var sjelden jeg fikk snakka skikkelig med Ivar nå som han hadde jobb i byen. Vi snakka om løst og fast, og før vi visste ordet av det var praten inne på jenter.
"-Har du ikke fått deg noe ennå?", spurte Ivar sjokkert da jeg fortalte ham at jeg fortsatt var jomfru. Det kan virke sært, men her i traktene er det forventet at en har kommet såpass i utviklinga når man er konfirmert.
Jeg svarte ham med at jeg ikke skjønte meg helt på jenter, noe som forsåvidt var sant. Jenter og meg, det ville liksom ikke fungere helt.
Videre gikk samtalen om det samme, helt til Ivar plutselig spurte om jeg ville prøve meg på ham. Bare sånn for å være sikker på at jeg ikke var homo.
Ganske usikker svarte jeg ja, og Ivar svarte igjen med å rive ned shortsen min, og nærmest hive meg ned på veien. Jeg kjente den nakne huden min mot den kalde søla, og sekunder senere følte jeg en finger opp i hullet mitt. Jeg vred meg i smerte, men det føltes bedre med ett han kom helt... Les hele novellen
